Slaget på Stiklestad

Olav den hellige: Ingen mild konge
Olav II Haraldsson, eller Olav den hellige, som han også blir kalt, var et langt hopp fra de milde kongene vi har nå for tiden. Faktisk var han riktig uregjerlig, såpass at han hadde greid å fornærme de fleste som hadde støttet ham tidligere. Hverken stormennene eller bøndene satte pris på kong Olavs hardhendte konfiskeringspolitikk og landskristning. Stormennene, djupt såra og vonbrotne, gikk over til Knud den mektige, daværende konge av både Danmark og England, og Knud var ikke sen om å reise til Norge for å “avløse” den upopulære kong Olav. Da Knud inngikk allianse med ladejarlen Håkon Eiriksson og seilte inn til Norge i 1028, flyktet Olav til Gardarike (Russland) og oppholdt seg der i et års tid. I 1029 omkom imidlertid Håkon Jarl i et skipsforlis, og Olav øynet en mulighet for å få tilbake kongetittelen. Han samlet seg en hær på vei hjemover bestående av svensker, islendinger og nordmenn, både følgesmenn og krigere. I juli 1029 ankom han Verdal og møtte en bondehær ledet av Tore Hund, Hårek fra Tjøtta og Kalv Arnesson. Bondehæren var etter sigende tallmessig overlegen Olavs krigere – muligens dobbelt så mange.

29.juli 1030: Skjebnens time
VikingerDen 29. juli 1030 møttes Olav Haraldssons hær og bondehæren på Stiklestad. Kong Olav fikk en sjanse til å snakke med Kalv Aresson, litt betuttet over at de nå var på hver sin side. Kalv sa at dersom det var opp til ham kunne de gjerne ha blitt venner igjen. På sedvanlig, knusktørt vis skriver Snorre Sturlasson: “Kongen sa: ‘Det kan jo være du vil ha forlik, Kalv, men jeg synes ikke de bøndene ser fredelige ut.’”

Det var de heller ikke, og mennene braste snart sammen. Om slaget sa Sigvat skald: Jorda langvegs drønte under hærfolks føtter, freden var slutt, nå stormet brynjekledd folk til striden. Bueskytterne dengang med blanke hjelmer suste nedover; stålføyket på Stiklestad ble voldsomt.

Helgenkongen
Utfallet ble som det måtte bli: Olavs hær var mindretallig, og Olav selv falt i kampen. På det siste kjempet han, ifølge sagaen, mot både Torstein Knarresmed, Tore Hund og Kalv (man er usikre på om det var Kalv Arnesson). Stridighetene fortsatte en stund etter dette. Senere kom Tore Hund tilbake til Kong Olavs lik og stelte det, og i det han holdt på rant noe av Olavs blod inn i et av Tores sår. Det grodde raskt, og han trengte ikke å forbinde det. Tore Hund var da også den første til å hevde at kongen var hellig.


by